Den dagen Karoline spiste fisk og nesten ble drept av en bie

June 3rd, 2014

Puh, nå ble det plutselig veldig lenge siden sist. Det viste seg at å bytte by hver dag var litt slitsomt, og all tid gikk med på å få så mye ut av hver by som mulig, så ja. Men nå er vi tilbake i Tokyo, så da skal jeg prøve å få opp noen poster om de siste dagene på reisen vår.

På tirsdag ettermiddag (i forrige uke …) ankom vi Hiroshima, som kanskje er mest kjent for atombomben under andre verdenskrig. Vi var innom fredsparken, men jeg er faktisk skikkelig dårlig på å takle andre verdenskrig-ting. Jeg begynner å grine med en gang og det tar meg tilbake til Hvite Busser-turen på ungdomsskolen … I tillegg synes jeg nesten det blir litt “respektløst” å gå rundt og ta bilder av monumenter i fredsparken, hvis dere skjønner? Syntes i alle fall det var veldig spesielt med skoleklasser som stilte seg opp foran monumenter for å ta klassebilder og så gliste de og viste peace-tegnet. Japan …

I stedenfor ble mye av tiden tilbragt på en øy som heter Miyajima, like utenfor Hiroshima. Her hadde vi booket feriens dyreste rom, på et japansk gjestehus med onsen og romservering og hele pakka! Jeg var helt i hundre, for jeg har aldri bodd på en ordentlig ryokan før, og det var så deilig å kunne gå rundt i yukata og få mat servert på rommet og bade i onsen osv. osv.

Ryokanen vår fra utsiden! Den hadde karpedam og alt, åååh!

Litt av rommet vårt med bonus-Simen. ELSKER å sove på tatamimatter, vurderer faktisk å ta med en mini-matte hjem jeg kan lukte på av og til.

Noen er lykkelige fordi de kunne gå i yukata resten av dagen.

 

Men så, dere … Skjedde det noe veldig dramatisk. Inkludert i bestillingen vår var både middag og frokost, og selv om jeg vet at det meste av japansk mat er fisk, tenkte jeg at det sikkert kom til å gå bra for en dag. Og da fikk vi på en måte opplevd det. Og i tillegg var det mamma sin bursdag, så jeg tenkte at det ble til ære for henne …

Men HERREGUD jeg skjønner virkelig ikke at noen kan spise fisk! Den som var stekt og kokt gikk ned, for da kunne vi bare la være å puste hvis det ble for ille, men sashimi? Det gikk faktisk ikke ned i det hele tatt. Så da måtte vi gjemme unna litt så hun som serverte oss ikke skulle bli lei seg og tro vi ikke likte maten. Men hun så litt bekymret ut en gang og spurte “liker dere japansk mat?” hvorpå jeg slo til med tidenes løgn og bare “Ja! Vi elsker det!” men senere bare spurte jeg masse spørsmål om resten av maten og avsluttet alt med å si takk for den gode maten og slikt, så tror det gikk bra. For de, det gikk ikke så bra for oss. Hadde ikke lyst på japansk mat i en uke etterpå. Men jeg prøvde, skikkelig hardt, og kan bekrefte at jeg i en alder av 25 år fremdeles hater fisk.

Den første av syv fiskeretter. Håpet dette var alt, men det kom bare flere og flere retter ...

Den røde torii-gaten Miyajima er så kjent for. Her ser den ganske liten ut, men senere kjørte vi båt gjennom den for å si det sånn,

Itsukashima helligdommen er vel det andre folk kommer til Miyajima for å se.

På Miyajima er det sykt mange søte shikahjorter! En annen ting det var mye av, var japanske ungdomsskoleklasser. Så for første gang var det ikke eldre menn som snakket til oss. Har ikke tall på hvor mange Herro, wea you from? vi hørte.

Når det er lavvann kan man gå ut til torii-gaten også, og siden vi tarda så sykt fikk vi opplevd både lav- og høyvann!

Fin pagoda på øya!

Inne i Itsukushima helligdommen. Vi har fått oss en bok hvor vi samler på stempel og kalligrafi-greier munkene på templene og helligdommene lager, så nå har vi begynt å besøke templer og helligdommer igjen. Ny motivasjon!

Vi fant en liten hage med verdens største karper. Tror ikke det vises så godt på bildet, men det var latterlig store sammenlignet med andre karper.

På Miyajima er det også et minifjell som man kunne ta fjellheisen opp på. Trodde vi, men det viste seg at man bare kunne ta fjellheisen halvveis, og så måtte man gå videre. Nevnte jeg at det var ca. hundre grader denne dagen? Så det var ganske fælt å gå på fjellet da. I tillegg var det et fantastisk skilt da vi kom ut av fjellheisen, hvor det sto at man måtte se opp for slanger og bier! Fantastisk. Det første vi så var selvsagt den største bien i verden, og jeg ble ganske hysterisk for jeg hater bier og trodde at dette var den japanske kjempevepsen som har dødelige stikk og dermed var jeg sikker på at vår siste time var kommet. I tillegg gikk det ti minutter før Simen begynte å hyle om en slange, men det viste seg senere at det var en firfisle. Det hele toppet seg da vi kom ned fra fjellet og skulle spise på en utekafe og en ny kjempebie kom flyvende. Da fikk jeg et lite anfall og løp hylende rundt og servitøren kom løpende og bare “Hva er det hva er det?! En bie?” og så begynte hun å slå etter bien med hånda, for det viktigste er jo trossalt at kunden har det bra … Og jeg bare “Eh, er den ikke farlig?” og da så hun faktisk på meg som om jeg var sinnsyk. Det var med andre ord bare en vanlig japansk bie som sikkert var genmanipulert for å bli gigantisk slik som de gjør med alt her, og ikke en morderisk kjempeveps.

Utsikten fra fjellet. Var så vidt jeg klarte å nyte den faktisk på grunn av drapsmaskinene som var den oppe.

Så slik endte vårt eventyr på Miyajima. Solbrente, slitne og sikre på at vi hadde sett døden i øynene, men ellers ganske lykkelige.

Denne posten har faktisk tatt all evighet å skrive, for jeg prøvde å multitaske med å se på TV samtidig. Og det var et program hvor de innredet badet med ting kun kjøpt på 100 yen-butikken, og nå går de rundt i butikken og prøver å finne noen som vi la de komme på besøk og lage mat med hva enn som finnes i kjøleskapet. Kommer til å savne kvalitetsTV som dette når jeg kommer hjem altså! I tillegg går det så sykt mange reklamer for fotball-VM her, japanerne er virkelig helt i hundre for VM. Alle snakker om det og spør oss om Norge skal være med. Skal vi det? Det er dagens spørsmål, og kunne sikkert vært fint å vite for fremtidige samtaler.

 

Snartur til Japansk ørken

May 29th, 2014

Føler jeg avslutter hver post med fantastiske cliffhangere … Veldig spent på hva denne skal avsluttes med.

Mandag og tirsdag ble tilbragt i Tottori, en by langt vest i Japan som er kjent for å ha en ørken (og en ferge til Korea og Russland). Ettersom det regnet litt da vi ankom, tenkte vi at det ikke passet helt å dra til en ørken og dro heller til en japansk hage. Jeg var litt negativ og tenkte at vi sikkert måtte vandre rundt i en hage i regnet og ha det skikkelig fælt, men der tok jeg feil! Vi fikk sitte på en liten terasse under tak og nyte utsikten og lyden av regnet mens vi spiste japansk godteri og drakk te. Merker at man trenger slike små øyeblikk med avslapping når man reiser så mye rundt som vi gjør nå.

Neste dag var det tur til ørken! Å dra til Tottori er noe av det jeg har gledet meg lenge til, så jeg var veldig spent. Vi var innom Tottori Sand Museum hvor de hadde noen helt syke skulpturer laget av sand fra Tottori. Senere gikk selvsagt turen til sanddynene, og det var litt rart å se så mye sand i Japan. Man kunne til og med ri på kameler der, men det ble litt for turistfelleaktig for meg … Vi ble forøvrig angrepet av nok en eldre japansk mann som introduserte seg som “desert ranger” eller noe slikt. Han tok helt av og skulle vise oss en million bilder, vise oss hvilken retning Norge var i og bruke Simen som modell når han skulle demonstrere forskjellen på en kamel og en dromedar. Til slutt spurte han meg “Er han der … kjæresten din?”, og da jeg sa ja hylte han i glede som en liten jente. Fem minutter senere kom vi også i snakk med noen som lurte på om vi bar på bryllupsreise, så i ettertid har vi bare latt som om vi er det da.

Skal bygge om hagen når jeg kommer hjem slik at vi kan nyte denne utsikten for alltid.

Figurer laget av sand ... Temaet var dessverre Russland (jeg hadde satt mer pris på om det var Hello Kitty eller noe slik), men det var utrolig imponerende uansett og jeg er glad vi dro dit!

Det er litt vanskelig å se på bildet, men statuene var sykt store. En person laget av sand var kanskje dobbelt så stor som et vanlig menneske, så ja. Skjønner ikke hvordan disse figurerne holder seg i et helt år uten å falle sammen?

Forspor i ørkenen! Vi var også på et miniforedrag om hvordan det blir laget bølger i sanden, så for en gangs skyld har faktisk jeg også lært noe.

Ørken som fremdeles var ganske våt etter regnet dagen før.

Rangeren insisterte på å ta et hoppebilde av oss. Egentlig er jeg ganske glad for det, for det ble ho ganske fint. :)

En litt dum ting som skjedde i Tottori var at vi var inne på et senter en tur, og plutselig var den der. En butikk med masse undulatting! Vesker med undulater, spisepinner, kopper osv. osv. Og så viste det seg at det er en egen serie med undulatservise! Så jeg vurderer nå om vi er blitt så pass voksne at vi kan få oss vitrineskap for å stille ut det fremtidige undulatserviset vårt. Bilde av alle undulattingene jeg har kjøpt denne turen kommer når vi har blitt gjenforent med den ene kofferten vår som vi var smarte nok til å sende med post til Nagasaki slik at vi slapp å drasse med oss så mye videre på reisen. Så jeg er veldig spent om den venter på oss i Nagasaki i morgen!

På vei fra Tottori og videre på reisen holdt vi på å sove forbi stoppet vårt med toget. Vi hadde sovet i en mildt sagt jævlig seng. Jeg hater når Japan bestemmer seg for å lage putene av små kuler istedenfor fjær eller andre normale ting. Neste natt ble heldigvis bedre, for da ble jeg endelig gjenforent med å ligge på futon på gulvet mens lukten av tatamimatter omringet meg! Det er faktisk den beste måten å sove på, om det skulle være noen tvil. Mer om tatamimatter, dådyr og syke bier i neste post!

 

Kansai er det beste stedet på jord!

May 26th, 2014

Mateventyret og folkevandringen fortsetter! I dag spiste vi blekksprut med et uhell, og jeg merker jeg blir litt kvalm når jeg tenker på det … Det er mye rart man må leve med i Japan når man ikke spiser ting fra sjøen.

På fredag ankom vi Kansai, også kjent som det beste stedet i Japan. Alle er mye hyggeligere her, selv om de eldre japanske mennene her noen ganger snakker så tykk dialekt og så mumlete at jeg som av og til slår om til Kansai-dialekt med et uhell har problemer med å forstå de. Og som nevnt er det jo alltid nok av eldre japanske menn å snakke med. Føler at hver eneste post handler om dette nå.

Vi tok en tur til akvariumet i Osaka fordi jeg ville vise Simen hvalhaien. Dagen før hadde vi diskutert hvor gammel hvalhaier kunne bli, og googlet oss fram til at de kunne bli over 100 år gammel og at det derfor bare hadde forekommet en gang at noen døde i fangenskap. Ganske safe at hvalhaien i Osaka enda var i live, tenkte vi. Men så kommer vi fram og så er den ikke der? For den var fraktet til et annet sted på grunn av manglende apetitt de siste dagene. Det er garantert kodespråk for død, akkurat som human damage er kode for selvmord på toget.

Det var en søt og ganske tilbakestående sel der, da. Men jeg var lei meg på grunn av hvalhaien og fordi stedet minnet meg sånn om da Awesome Unit var på fieldtrip på akvariumet buhu. Savner alle fra Kansai Gaidai!

Det var mye fureai eller ta-på-dyrene som vi sier på norsk den dagen. En ansatt prøvde å få oss til å ta på en hai, og vi bare eeeeh nei! og så lo de av oss. Uheldigvis kunne man ikke ta på selen, da.

Gjenforent med Glicoman og alle lysene i Osaka!

Men så dere! Dagen etterpå skjedde det som i følge Simen var det beste han hadde vært med på i Japan. For ca. hundre måneder siden meldte vi oss på en “Bridge World Tour”, som gikk ut på at man kunne bli med på en guidet tur på Akashi-Kaikyo-bruen i Kobe. Det var først da toget vi satt på sakte nærmet seg broen og jeg så hvor høy den var at det gikk opp for meg hva vi hadde meldt oss på, og jeg angret kanskje litt.

Uhu ... 300 meter høy ... Jeg lider av spontan høydeskrekk i tilfeller som dette!

Hele opplegget var utrolig fancy da. Vi fikk utdelt vester, hjelmer og audioguider og vesker til å ha kamera og mobiler i. Det tar seg jo nemlig ikke helt ut å miste ting ned på en bilvei når man er 300 meter oppe i lufta. Deretter fikk vi litt historie om brua (zzz …) og en omvisning på museet (dobbelt zzzz!) før vi ble guidet ut på brua. Der gikk vi en km langs brua, under der hvor bilene kjører, før vi tok heisen opp i toppen av det ene tårnet på brua.

Gruppa vår går på veien vedlikeholdsbiler vanligvis kjører på. Gulvet vi gikk på var sånn gitteraktig at vi kunne se rett ned hele tiden, altså 40 meter ned i sjøen.

Simen later som om han er tøff, men han var faktisk mest redd før vi kom opp i tårnet. Da byttet rollene våre om.

Oppe i tårnet! Utsikten var helt syyyk, men jeg syntes det var ganske ekkelt å bare være i et åpent område hvor jeg følte at noen kunne dytte meg ut i døden når som helst.

Uansett, utrolig kul tur og litt utenom det man vanligvis gjør i Japan.

Utsikt fra Umeda Sky Building senere på kvelden. Det er jo viktig å få med seg så mange utsiktspunkter som mulig på en dag.

Siste dag i Osaka var utrolig varm, så det ble en ganske rolig dag med litt sightseeing og shopping. Simen er den som vil gå og shoppe hele tiden, men jeg er den som ender opp med å handle. Mengden søte ting begynner å bli skremmende stor nå, og den vokser litt hver dag. I dag kjøpte jeg for eksempel en nøkkelring formet som en stjerne med sand i … Jeg trenger jo virkelig ikke flere nøkkelringer?? Uansett, mer om sand og kameler kommer i neste post når vi tar en snartur til Japansk ørken.

 

Fuji Shibazakura-festival (altså rosa-himmelen!)

May 24th, 2014

Selv om sakurablomstringen er over for lengst, er det fremdeles mange fine blomster å se på i Japan. Jeg har egentlig lenge drømt om å dra til et sted som heter Kawaguchiko et par timer unna Tokyo for å ta bilder av sakura med Fuji i bakgrunnen, men jeg tror “blomstene” vi fikk se denne gangen var om mulig enda finere! Nå for tiden blomstrer nemlig … mosen. Det er alltid et eller annet.

Så sammen med store deler av Kina og Thailand og Sverige dro vi til Fuji shibazakura-festivalen. Er det forresten en ting når man er i utlandet å irritere seg over andre utlendinger? Det gjør i alle fall jeg, spesielt over amerikanere som ikke følger normer og regler, kinesere som er høylytte og thailendere som ligger i blomsterbedd eller generelt er i veien overalt. Jeg gjør sikkert en del irriterende ting i Japan jeg også, men jeg ligger i det minste ikke og poserer i blomsterbedd for at noen skal ta bilde av meg når det står et skilt like ved hvor det på alle verdens språk står at man skal holde seg unna beddet …

Et tegn på at vi nærmet oss riktig sted, alt så ut som Fuji! Jeg har fått en veldig stor kjærlighet for ting som ser ut som andre ting (spesielt mat!), så trafikkjegler som ser ut som Fuji er jo perfekt.

Et tegn på at vi nærmet oss riktig sted, alt så ut som Fuji! Jeg har fått en veldig stor kjærlighet for ting som ser ut som andre ting (spesielt mat!), så trafikkjegler som ser ut som Fuji er jo perfekt.

Første del av festivalen. Der var mosen begynt å dø og det var ikke så veldig imponerende, men så!

Første del av festivalen. Der var mosen begynt å dø og det var ikke så veldig imponerende, men så!

Fuji laget av blomster med ekte Fuji i bakgrunnen! Kan det bli bedre??

Fuji laget av blomster med ekte Fuji i bakgrunnen! Kan det bli bedre??

Sykt fine og rosa blomster!

Sykt fine og rosa blomster!

Rosaaaa! Selv om Fuji var litt gjemt i skyene, var jeg storfornøyd.

 

Cheesy turistbilde jeg tvang en eldre japaner til å ta. Det er som nevnt bare eldre japanere igjen i Japan.

Cheesy turistbilde jeg tvang en eldre japaner til å ta. Det er som nevnt bare eldre japanere igjen i Japan.

Siden vi først var i Kawaguchiko, gjorde vi litt andre turistting. Som å ta rn fjellheis opp på et fjell. Det var så sykt awkward for hele stedet var liksom basert på en japansk historie, og i fjellheisen var vi tvunget til å høre på et forferdelig radioskuespill med kaninen på bildet. Herregud ... Japan gjør så mye rart.

Siden vi først var i Kawaguchiko, gjorde vi litt andre turistting. Som å ta rn fjellheis opp på et fjell. Det var så sykt awkward for hele stedet var liksom basert på en japansk historie, og i fjellheisen var vi tvunget til å høre på et forferdelig radioskuespill med kaninen på bildet. Herregud ... Japan gjør så mye rart.

Siste Fuji-bilde! For to sekunder senere begynte det å regne og det var da den turen.

Siste Fuji-bilde! For to sekunder senere begynte det å regne og det var da den turen.

 

Men en annen dag gjorde vi noe som var nesten like bra som å se Fuji bade i rosa blomster … Vi var på en midlertidig kafe som var dedisert til Kiki og Lala, mine favorittfigurer fra Sanrio!

Tadaaa, Kiki og Lala! Simen syntes ikke det var så kult å stå i kø i en time for å slippe inn her, men men. Det var veldig mange overivrige fans her i 40-års alderen, blant annet noen mødre som prøvde å få sønnen sin til å sitte mellom Kiki og Lala på et bilde. Det gikk ikke så bra, og endte med en hylende baby og to statuer som nesten gikk i bakken. Nevnte jeg at klokken var ti på kvelden?

Tadaaa, Kiki og Lala! Simen syntes ikke det var så kult å stå i kø i en time for å slippe inn her, men men. Det var veldig mange overivrige fans her i 40-års alderen, blant annet noen mødre som prøvde å få sønnen sin til å sitte mellom Kiki og Lala på et bilde. Det gikk ikke så bra, og endte med en hylende baby og to statuer som nesten gikk i bakken. Nevnte jeg at klokken var ti på kvelden?

Naaaaammm.

Naaaaammm.

Mye rosa i dagene våre med andre ord. Vi har nå forflyttet oss til Osaka, og i dag gjorde vi noe som Simen sa var det morsomste han noen gang hadde gjort i Japan, så reisingen vår har fått en bra start! Simen er også solbrent over alt og skrittelleren hans sier at vi går i gjennomsnitt 25 000 skritt om dagen, men bortsett fra å være litt slitne har vi det veldig bra. Snart skal vi slutte å gå så mye uansett, for det er nok ikke lenge igjen til vi bare kan rulle bortover … Hvorfor er det så mye god mat i dette landet??

 

Japans eldrebølge

May 22nd, 2014

Dere! Hele fem kommentarer på forrige post, jeg tror faktisk det er ny rekord, selv i Japanlandos gulltid i 2009-2011. Veldig hyggelig!

I Japan er det som vanlig full action fra morgen til kveld. Jeg tror det kan være vanskelig å på forhånd forstå hvor mye tid som går med til å spise.  Vanligvis gjør jetlagget at jeg ikke er sulten den første uka, men til nå er den mest brukte setningen min “Simen … Jeg er sulten …”.

Noe annet det går mye tid med til, er å snakke med eldre japanske menn. Det er jo ganske kjent at antall eldre i Japan er skremmende høyt, og det begynner til og med jeg å legge merke til. De er overalt, til og med på Disneyland! Og alle har veldig flotte speilreflekser, så betyr det at de har ganske bra pensjon, eller? På mandag møtte vi i alle fall en slik eldre herremann som tok det som en selvfølge at jeg forsto japansk, og som i det lange og det brede la ut om livet sitt og alle stedene han hadde reist og ikke minst hvor kjedelig Tokyo var. Motiverende start på ferien.

Mandagen ble også tilbragt sammen med flere ekstremt overvektige menn, for da hadde vi vår første (og siste …) tur på sumobryting. Det var veldig rart. Vi var der i tre timer, og jeg er sikker på at 2,5 av de tre timene gikk med på helt identiske ritualer og saltkasting. Jeg benytter meg derfor ganske ofte av min gode egenskap som jeg har plukket opp i Japan, nemlig å sove litt i alle mulige slags stillinger. Utrolig praktisk. Det hele endte med at alle tilskuerne kastet putene sine rundt i salen, og det var faktisk en så ujapansk oppførsel at jeg ble helt satt ut og måtte løpe hjem til Google for å sjekke hva i all verden det skulle bety (man gjør visst sånt når man er skuffet over resultatet). Ikke helt min greie med andre ord, men morsomt å ha opplevd!

Utsikten vår i sumosalen. Vi hadde bestilt en liten "kasse", som vil si at vi fikk et lite inngjernda område med puter i. Kanskje ikke den mest behagelige måten å sitte på for en fra Vesten, men jeg fikk jo sove litt så det kan ikke ha vært så ille!

Utsikten vår i sumosalen. Vi hadde bestilt en liten “kasse”, som vil si at vi fikk et lite inngjernda område med puter i. Kanskje ikke den mest behagelige måten å sitte på for en fra Vesten, men jeg fikk jo sove litt så det kan ikke ha vært så ille!

Typisk sted for å møte eldre herremenn.

Typisk sted for å møte eldre herremenn.

Vi prøvde å nyte utsikten mens en eldre japaner klaget og klaget over hvor mye dis det var (eller "gass", som han sa). Det eneste vi var enige om var vel at lightuppen på Tokyo Tower er bedre enn på Skytree ...

Vi prøvde å nyte utsikten mens en eldre japaner klaget og klaget over hvor mye dis det var (eller “gass”, som han sa). Det eneste vi var enige om var vel at lightuppen på Tokyo Tower er bedre enn på Skytree …

Vet at Simen liker meg ganske godt når han frivillig går rundt på denne måten for at jeg skal få med meg alt jeg vil til Disneyland.

Vet at Simen liker meg ganske godt når han frivillig går rundt på denne måten for at jeg skal få med meg alt jeg vil til Disneyland.

Det beste bildet fra Disneyland. Jeg prøvde å gjenskape et bilde som ble tatt av meg, Anna og Jenni en gang og som jeg i all ettertid har angret på at vi ikke kjøpte for der så vi enda sykere ut. Det som var bra med dette bildet var at resten av dagen kunne vi bare dra det fram hver gang en av oss ble sliten, og så ble humøret på topp igjen.

Det beste bildet fra Disneyland. Jeg prøvde å gjenskape et bilde som ble tatt av meg, Anna og Jenni en gang og som jeg i all ettertid har angret på at vi ikke kjøpte for der så vi enda sykere ut. Det som var bra med dette bildet var at resten av dagen kunne vi bare dra det fram hver gang en av oss ble sliten, og så ble humøret på topp igjen.

I morgen går reisen videre til Kansai-området, og da kommer forhåpentligvis også fortsettelsen på Tokyo-eventyret vårt (og litt bedre bilder enn det som har vært så langt …).